På laurdag va eg (Ragnhild), Katie, Caitlin, AJ og Jessica på homsebar ved Green Point. Det er eit område i Cape Town som er kjent for sitt homsemiljø, men også for den nye Green Point Stadium dei bygger her til fotball VM i 2010.
Vi tok turen til baren Bronx, som taxisjåføren vår har anbefalt i fleire veke. Baren hadde live DJ som spilte techno versjonar av RnB sanga heile kvelden. Va ein kjempe artig kveld, har ikkje dansa så mykje på lenge. Når klokka nærma seg 1 tok alle guttane av seg på overkroppen, nokon tok til og med av seg boksa (alle dei hadde så klart tanga på seg!).
Skal ha husetfest i dag, trur ikkje det vert slike tilstandar, men satsa på da vert bra stemning.
jess jess. tilbake fra ihvertfall mitt livs første springbreak, med øyebetennelse, juhuu, og Ragnhild med redusert immunforsvar, og svineinfluensa i huset. Solveig holder koken og er frisk, og har gått lang tur idag (heldiggrisen), mens undertegnede har gått en lousy liten tur på et lite fjell i løpet av de siste to måndene, og enda ikke besteget Table mountain. FLAUT. (det er ikke fordi jeg ikke har lyst..)
Men vi hadde faktisk en baboon/bavian som satt og stirret på oss før vi skulle på et geografi seminar hin dagen. sånn er det her nede. og snaart kommer våren og forhåpentligvis litt temperturstigning...
Etter tidenes skippertak på den akademiske fronten, gjekk ei endelaus torsdagsnatt over til fredagsmorgon. Trass sporadisk pakking, hektisk nistesmøring og ein vill tur innom UCT for å levera oppgåver, møtte me tidsnok på perrongen og var klare for ein 20timars busstur til Windhoek!
Time etter time passerte medan nokon sov og andre fekk med seg landskapet som gradvis blei tørrare og tørrare – og mørkare og mørkare. Grytidleg dagen etter var me framme i hovudstaden. Me blei straks teken hand om av namibisk venlegheit da to kjekke karar tilbydde seg å kjøra oss til hostellet vårt, the Cardboard Box. Me sat å duppa i resepsjonen til me fekk sjekka inn og dagen kunne byrja.Etter å ha tuslarundt i den døvaste
byen me har opplevd på ein laurdag, både dag og kveld, endra me planen og sette kurs mot kysten allereie morgonen etter. Fire dagar med strand og effektiv soling i Swakopmund freista meir. Uheldigvis vart denne late planen blåst vekk, og håpet om solbrune magar var allereie tildekka av grå skyer. Me fekk da tida til å gå likevel. Medan me venta på Kristina, som like gjerne tok ein tur heimom Noreg, gjorde resten av oss luftige svev over ørkenen eine dagen, Kristine og Solveig råkøyrde med 4x4hjuling og sandboard ned sanddynene, medan Ragnhild og Nika sloss mot vinden på sykkel ein anna dag.
Jada, med luftige svev meinare eg fallskjermhopp. 10 000 fot, halvparten fritt fall - fantastisk artig! Pris er urelevant for eit slikt ubeskriveleg kick, diggedy, diggedy, digg! Me fauk opp i eit lite fly med herlig oversikt over Swakopmund, sanddyner og Atlanterhavet. Temperaturen steig i takt med høgda over havet. Himmelen var blå, bakken var beige, døra vart opna. Solveig er først til å åma seg ut – vekk! Nika – vekk! Ragnhild som var sist blir sittande å blafra i luka for så å bli velta ut når flyet svingar – vekk!
På bakken venta Kristine med kamera klar. Ho var fast bestemt på at dette ikkje var noko for henne. Men etter å ha teke i mot tre forblåste glis var ho ikkje treig med å komme seg i dressen sjølv :) Ein anna overrasking då me kom dalande frå himmelen var Michigan og gjengen (også internasjonale studentar ved UCT) som sat å venta på tur, langt der ute i ørkenland. Dette feira me med øl og biljard på kvelden, nett som onsdagane på Stones heime i Cape Town.
Jada, med luftige svev meinare eg fallskjermhopp. 10 000 fot, halvparten fritt fall - fantastisk artig! Pris er urelevant for eit slikt ubeskriveleg kick, diggedy, diggedy, digg! Me fauk opp i eit lite fly med herlig oversikt over Swakopmund, sanddyner og Atlanterhavet. Temperaturen steig i takt med høgda over havet. Himmelen var blå, bakken var beige, døra vart opna. Solveig er først til å åma seg ut – vekk! Nika – vekk! Ragnhild som var sist blir sittande å blafra i luka for så å bli velta ut når flyet svingar – vekk!
Tysdag kveld kom Kristina. Me gjekk ut for å eta ein betre middag, og prøvde å ’break the news’ om kva me hadde gjort dei siste dagane så mildt me kunne… Eg hadde vert enda meir bitter enn deg, Kristina. Denne kvelden fekk me òg leigebilen vår. Me hadde fiksa ein billig avtale med Sylvester, ein kjenning av vår særs hjelpsame venn på førre hostel. Bilen såg overraskande tipptopp ut, og me såg lyst på ferda vidare. Dagen etter tok me alt me ro, åt ein lang frukost før me kjørte til Walvis Bay der me vandra mållaust rundt, åt lunsj og fylte bilen med vatn og mat. Natta hadde me tenkt å tilbringa i bilen i nærleiken av Sossuvlei for å vakna tidleg og få me oss den berømte soloppgangen midt i eit av dei flottaste ørkenområda. Det gjekk ikkje heilt slik me hadde tenkt… Midt mellom Walvis Bay og Solitaire, midt ute i absolutt ingenplass med andre ord, streika nemleg cluthen på vår kjære polo. Her blei me ståande, smurte oss litt mat og fekk med oss ein nydeleg solnedgang.
Ragnhild sit på ein stien i ørkenland og lyg om situasjonen
Tydelegvis er det eit uvanleg syn med berre jenter på tur langs desse vegane, det gjorde nok at folk var ekstra ivrige på å hjelpe oss. Første bil som stoppa lova å komma tilbake for å slepa oss etter dei hadde funne ein plass å setje frå seg tilhengaren sin. Aller først ville mannen i bilen sjekke at problemet ikkje berre var jenter som sleit med bakkestart, men etter å ha fått dette konstatert var han veldig hjelpsam, og sidan me hadde lite airtime og dårleg dekning haldt han dialogen gåande med Sylvester som var veldig spent på korleis dette utfalt seg. Ute i ørkenfjella var det svart og stjerneklårt. Både ein time og to gjekk utan syn av ”slepebilen” vår, så stoppa ein raud pick-up og ein mann med bart og hans venn ville gjerne hjelpe fem jomfruer i naud. Det morosame her er at tidligare same dag hadde me den klassiske billeiken ’første mann til å sjå…’, og Solveig (ja, det er eg som ein gongs skuld forfattar eit innlegg her) utfordra til å sjå ein mann med bart i raud bil, coincident? I think not.
Uansett, mannen med bart fekk bilen vår til å gå framover igjen, og med tre av oss i poloen og resten i pick-upen kjørte dei oss til Solitaire, 100 km unna. Dette var andre gong på ein månad bartemannen, som forøvrig importerer lammekjøt til Noreg, hadde plukka opp jenter med ein kaputt bil frå Sylvester. Då me kom fram fekk me parkera (dvs skubba) bilen inne på campingområdet til Solitaire Lodge. Kall det flaks, eller namibisk venlegheit igjen; ikkje berre fekk me god hjelp, dusj og toalett, men hjelparane våre spanderte i tilegg øl og hjelpte oss å krangle til oss ein ny bil levert innan lunsj dagen etter.
Det blei lenge etter soloppgang, men me kom oss til Sossusvlei, fekk vandra i sanda til skoa våre var tre nummer for små, og fekk foreviga dei berømte motiva frå nydelege Deadvlei.
Nok ein ettermiddag/kveld med kjøring i mørket. Denne gangen var me ekstra forsiktig, med ein vegstandard me aldri har sett på film, og berre to medtrafikantar heile strekninga ville me helst unngå flate dekk. Me kom heilskinna fram til Hotel Maltahöhe, der innehavaren hadde bestemt seg for å oppgradera sovesalen me hadde bestilt til tre fine hotellrom – utan tillegg i pris. Jenter aleine på tur – namibisk venlegheit. Neste morgon kjem ein ung mann å spør om han kan skifta dekk for oss. Namibisk venlegheit. Tydelegvis hadde me pungtert likevel kvelden før og lufta sive ut om natta. Flaks.
Siste dag, og absolutt ingenting på programmet. Namibia er stort og det var langt til nærmaste attraksjon. Me opna guideboka til Kristine og kjørte til eit naturreservat for å sjå ein ’blue lake’, den var skittenburn. Men sidan me hadde betalt oss inn bretta me opp singleten og sola oss litt før me heiv oss i bilen og gjorde eit tafatt forsøk på drive-self rhino safari.
Halv ti om kvelden gjekk bussen vår tilbake til Cape Town frå Mariental. Denne staden er den raraste på heile turen. Eg veit ikkje kva eg kan sei utanom at me blei anbefalt Spar (ja, matbutikken) som ein fin restaurant…
Ei veke før me reiste til Namibia fekk eg eit rart blemme - utslett langs halsen. Sia eg litt seinare fann ein edderkopp (ein kvit jævlig ekkel ein) i senga mi, trudde eg først da va edderkoppbitt. Men når det begynte å voksa bestemte eg meg for å gå til legen (mamma sa eg måtte). Legen kunne fortelja meg at eg hadde fått helvetesild (shingles).
For dåke som ikkje veit kan drite e, skal eg no fortelja: Helvetesild får ein som oftast i brystkasseregionen, men nokon kan også få det i halsregionen og ansiktet(takk og lov at eg ikkje fekk da der!). Det ramma ca. 10-20% av befolkninga, sjeldan unge(typisk at eg får det da). Når ein har hatt vannkoppa transporterast viruset langs nerven og slår seg ned i nerveknutar som ligger nær ryggmargen. Her ligger viruset i årevis, utan å gje nokon symptom. Når ein blir ”eldre”, kan viruset plutselig begynne å formera seg og vandrar langs nerven ut mot huden igjen. Dette starta ein kraftig betennelse som gir smerter (spess. i lymfeknutane) og utslett. I og med at betennelsen er tilknytta ein bestemt nerve så held utslette seg på ei sia av kroppen (det einaste kult med da!).
Legen trur eg har fått da på grunn av eit svekket immunforsvar og for mykje stress. Så skal ta da litt rolegare på skulen no.
Klarte meg fint i Namibia med ”ilden” på nakken, men dei første dagane va tøffe. Skal til legesjekk i måro, men føle meg heilt fin no:)
Har med eit bilde frå før eg gjekk til legen, da var 10 ganga verre! men det vil eg ikkje visa...
Ps. Dette er grunnen til at eg går meg sjal på alle bilda frå Namibia!
Siden ingen andre ville fortelle vårt nærmeste tilfelle av en action historie til no, så gjør jeg det...
Forrige uke kom min amerikanske romvenninne hjem (med 28 appelsiner som hun kjøpte fordi de var så billig under armen). Forøvrig er dette samme jente som nylig trakket gjennom et kumlokk på skolen, måtte sy 9 sting. Hun har tidenes sår på leggen, og ville saksøke skolen et øyeblikk.
Utenfor huset stod 4 politibiler og masse politifolk, og ba henne slippe dem inn fordi naboen hadde ringt og varslet om at noen hadde hoppet over gjerdet vårt... Hun slapp dem inn og de gjennomsøkte huset og hagen. Der fant de ingenting en, altså ingen skade skjedd, men da hun sa at vi var 11 jenter som bodde der, bad politiet oss om å være veldig forsiktig. 20 min senere kom jeg hjem lykkelig uvitende om dagens dramatikk. Roomien var litt urolig, så det måtte litt godsnakking til for å roes ned, så la meg ut i solen og leste :P (greit, jeg var ikke heelt rolig, litt smånervøs etter tilfellet jeg og)
Nå nærmer det seg Springbreak med stormskritt! Jeg har fullført essayet om bodies denne gangen (fremdeles føler jeg at vi er på høyt universitetsnivå ja) og reist til Bergen for et par tre dager. Så hvis noen savner noe norsk, eller har noe på hjertet sånn i tilknytning til Bergen, så er det bare å si fra. Jeg hadde spart opp nok bonuspoeng til å komme meg fra Johannesburg til Bergen med å kun betale flyplassavgift, og når venninnen og kompisen gifter seg på lørdag, og jeg kunne reise hjem og bytte ut litt klær og hente et par ekstra ulllsokker, ble det for dumt å ikke gripe sjangsen.
Hvis noen lurte på hvorfor jeg gidder, må jeg helt ærlig få si at; jeg har ingenting imot verken flyplasser eller fly. KLM sitt entertainment system er ikke dumt. Jevnlig foring med flymat kan jeg absolutt trives med. Når jeg til og med kan fly mens jeg sover i åtte timer, så er det virkelig ikke nooe stress, det gir bare perspektiv på hva som er best med Cape town :)
Namibia is the place for springbreak!! vi gleeeder oss( dvs, hvertfall jeg)
